Historiske spor. Eller?

Så lenge jeg har holdt på med gamle hus, så har begrepet og bevisstheten om at man må ta hensyn til de ulike historiske sporene, vært et hett tema. For mer enn én gang har jeg spurt meg selv, og andre; må man alltid ta vare på alle historiske spor, alltid?

Det er ofte mange ulike historiske spor man kan følge…

For og imot…

Jeg har, og sikkert til dels med rette, blitt kalt en tilbakeføringsfantast. Joda, jeg er nok over gjennomsnittet glad i helhet og harmoni, rene stiler og ikke alt for mye blanding av nytt og gammelt. Jeg har en forkjærlighet for at man i et interiør kommer inn i en stil, en epoke. Og jeg er ikke en stor tilhenger av at alle de ulike spor i en bygning alltid skal måtte tas vare på. Hvorfor i all verden skal man ta vare på 1970-talls vinyltapeter i et 1700-talls hus…? Er det ikke bedre å rendyrke vinyltapetene i sitt rette element, nemlig i et hus fra 70-tallet? Og hvis man tar vare på alle historiske spor alltid, så blir den en salig blanding og bare rot igjen. Eller?

Motargumentene er sterke, klare og meget gode. Hvis man alltid fjerner historiske spor, så er det til slutt ingen historie å ta vare på. Det er nettopp de ulike sporene etter ulike stilepoker i en bygning som er med på å fortelle en historie. Nemlig historien om utvikling, modernisering, økonomi, personligheter, preget fra menneskene som har bodd i huset. Utrolige viktige spor å ta vare på for ettertiden. Eller?

Ingen fasitsvar! Men ønsket om…

Jeg har også alltid bedyret følgende; det finnes ikke fasitsvar! Og jeg holder fast ved det. Å si at man skal ta vare på alt; alltid – er feil. Men det er også feil å si at man i sin helhet skal tilbakeføre alt og dermed ikke ta vare på noe. Og hva skal man eventuelt tilbakeføre til? Hvor dokumentert er egentlig grunnlaget man baserer tilbakeføringene på? Tilbakefører man i ordets rette forstand? Altså en ren restaurering hvor man tilbakefører helt eller delvis til en tidligere tilstand? Var det virkelig slik? Eller tilegnes bygningen nye elementer, blir litt pyntet på, forfinet? Ubevisst ønsker man ofte at noe er både eldre og bedre enn det faktisk er… Ønsket om hvordan det kunne eller burde sett ut påvirker nok ofte ens handlinger, valg og dermed de tilbakeføringer som foretas.

Som jeg har skrevet tidligere, så er det som antikvar enklere å gi eksakte råd og holde seg til dokumentasjonen som forefinnes ovenfor en kunde enn det er i eget hjem… For valgene kommer alltid og ett sted må man legge listen. Noen ganger må man bare skjære gjennom og si at dette er bra nok, eller jo, dette ønsker jeg meg faktisk! Eller? Jo, sånn er det faktisk. Men det er en skjør balanse mellom ønsket og ideen om å tilbakeføre og det å leve i det.

Tolkbare spor

 

Fra enkel bungalowdør til tidsriktig dobbeltdør, var ett av grepene vi har tatt her på Hessland. Vi visste at døren som var her absolutt ikke var original. Inngangspartiet (farstugan) kom på begynnelsen av 1900-tallet, så vi valgte å sette inn en enkel dobbeltdør fra samme tid. Det hele ble mye penere, syns i hvert fall vi.

Vi velger å fjerne en helt utmerket trapp til fordel for en bratt trapp inne i et skap…! Joda, de aller fleste ville si det er rimelig håpløst og på grensen til fundamentalisme, men for oss var det en selvfølge. Vi fikk tilbake spisestuens proposjoner slik den hadde vært, fikk muligheten til å tilbakeføre et ildsted, nemlig en kakkelovn i hjørnet, fikk sperret en sekundær døråpning, fikk tilbake en opprinnelig døråpning mellom kjøkken og spisestuen… Kort sagt masse gode argumenter! Men – det er ikke akkurat det trappeskapet som sto der…. Men de spor vi fant i taket og på tømmeret på veggen sammen med naboens fantastiske originale trappeskap ga oss den dokumentasjonen vi trengte for å ta det valget vi tok.

Trappen gikk opp fra spisestuen tidligere, den sekundære døren inn til gruerommet skimtes bak
«Nytt» trappeskap på opprinnelig plass
Trappeskapet i Gruerommet ferdig malt og på plass…

Og kakkelovnen i spisestuen…? Vi vet faktisk ikke med sikkerhet at det var en kakkelovn som sto der! At det hadde vært et ildsted der, er det ingen tvil om. Og at det hadde stått i hjørnet er det heller ingen tvil om. Men var det en kakkelovn? Kanskje vi her tilbakeførte til noe vi ønsket oss? Vi kunne jo hatt en rørspis der. Men hadde, når sant skal sies,  mer lyst på en kakkelovn. Og da er det vel lov? Eller?

Her er døren inn til gruerommet sperret, og det skal opp en brannmur. Tydelig spor på gulvet!

Og hvordan ble det da med tetting av sekundær dør, gjenskaping av brannmur og oppsetting av kakkelovn. Funker det? Ja!

Her reiser skatten seg som en fugl Fønix
Ser unektelig litt nakent ut mot helt hvite vegger, men her kommer tapet etter hvert! Men hvilket?

Bort med 80-tallet!

Vi har gått helt kategorisk, og kanskje til det ekstreme vil noen si, inn for å fjerne 1980-tallets spor. Hvorfor det? Hovedgrunnen er enkel. Det passer ikke inn i dette huset. Det passer heller ikke inn i vårt ønske om å tilbakeføre til opprinnelsen, nemlig tilbake til slik huset så ut, eller kan ha sett ut, på begynnelsen av 1800-tallet. Det som har kommet til i huset vårt de siste 30-50 årene har frarøvet interiørene mye av deres originalitet. Det var utfôringer i alle retninger, med lag-på-lag både på gulvet, i tak og på vegger, plater av alle slag, spesielt mye sponplater. Alle flater ble glatte og kjønnsløse og de kunne sittet hvor som helst. Det var omtrent ingen overflater som kunne avsløre noe om datering eller originalitet i huset. Og helt personlig syns jeg ikke det var noe pent heller. Og ofte er jo akkurat det argument godt nok. Eller?

Med preg av 1980-tallet….
Litt mer i vår ånd – med preg av empiren

Et himmelrike av farger

Den fargerike skatten er i hus! Etter noen måneder i spenning, fikk jeg endelig hentet et helt lite lager av gamle fargepigmenter. Mange i original emballasje og fantastisk flotte beholdere. For sånne som meg tilsier det at man får litt hjerteklapp når sånt gjennomgåes. Og det beste er at alt dette nå er mitt og skal både brukes i produksjon og stilles ut i butikk. I tillegg til at en del kommer til å kunne selges i butikken. Så joda, det er en skikkelig skatt!

Her finns det alt fra koboltblått til brent terra,  via zinobergrønt og zinkhvitt, engelsk rødt og ultramarin… Det ser ut til at de fleste av disse pigmentene er 50-70 år gamle, hvis ikke enda eldre. De er heldigvis blitt tatt veldig godt vare på av en hyggelig samler i Grebbestad som jeg kjøpte det av.

De er alle tørre og fine og originale forpakninger og beholdere er bevart. Heldigvis!

Limfarge og tapet

Og hva skal jeg med dette? Joda, nå skal vi rett og slett i gang med enda en liten utvidelse av virksomheten. Vi har ved flere anledninger tidligere trykket våre tapeter i limfarge, og tilbudet har i grunnen alltid vært der. Men jeg har ikke alltid selv blandet limfargen og heller ikke hatt tilgangen og muligheten – før nå. Og jeg gleder meg til å kunne tilby alle våre tapeter i limfarge i et bredere spekter enn tidligere.

Og det vil være mulig å kjøpe tørrpigment her i vår bygningsvernbutikk hvis man er på jakt etter det. Og jeg gleder meg vilt til å stille ut de gamle fine blikk- og treboksene de kom i!

Nå gjenstår det bare å lese seg opp på pigmentenes historie , brette opp ermene og begynne å brekke farger!