Historiske spor. Eller?

Så lenge jeg har holdt på med gamle hus, så har begrepet og bevisstheten om at man må ta hensyn til de ulike historiske sporene, vært et hett tema. For mer enn én gang har jeg spurt meg selv, og andre; må man alltid ta vare på alle historiske spor, alltid?

Det er ofte mange ulike historiske spor man kan følge…

For og imot…

Jeg har, og sikkert til dels med rette, blitt kalt en tilbakeføringsfantast. Joda, jeg er nok over gjennomsnittet glad i helhet og harmoni, rene stiler og ikke alt for mye blanding av nytt og gammelt. Jeg har en forkjærlighet for at man i et interiør kommer inn i en stil, en epoke. Og jeg er ikke en stor tilhenger av at alle de ulike spor i en bygning alltid skal måtte tas vare på. Hvorfor i all verden skal man ta vare på 1970-talls vinyltapeter i et 1700-talls hus…? Er det ikke bedre å rendyrke vinyltapetene i sitt rette element, nemlig i et hus fra 70-tallet? Og hvis man tar vare på alle historiske spor alltid, så blir den en salig blanding og bare rot igjen. Eller?

Motargumentene er sterke, klare og meget gode. Hvis man alltid fjerner historiske spor, så er det til slutt ingen historie å ta vare på. Det er nettopp de ulike sporene etter ulike stilepoker i en bygning som er med på å fortelle en historie. Nemlig historien om utvikling, modernisering, økonomi, personligheter, preget fra menneskene som har bodd i huset. Utrolige viktige spor å ta vare på for ettertiden. Eller?

Ingen fasitsvar! Men ønsket om…

Jeg har også alltid bedyret følgende; det finnes ikke fasitsvar! Og jeg holder fast ved det. Å si at man skal ta vare på alt; alltid – er feil. Men det er også feil å si at man i sin helhet skal tilbakeføre alt og dermed ikke ta vare på noe. Og hva skal man eventuelt tilbakeføre til? Hvor dokumentert er egentlig grunnlaget man baserer tilbakeføringene på? Tilbakefører man i ordets rette forstand? Altså en ren restaurering hvor man tilbakefører helt eller delvis til en tidligere tilstand? Var det virkelig slik? Eller tilegnes bygningen nye elementer, blir litt pyntet på, forfinet? Ubevisst ønsker man ofte at noe er både eldre og bedre enn det faktisk er… Ønsket om hvordan det kunne eller burde sett ut påvirker nok ofte ens handlinger, valg og dermed de tilbakeføringer som foretas.

Som jeg har skrevet tidligere, så er det som antikvar enklere å gi eksakte råd og holde seg til dokumentasjonen som forefinnes ovenfor en kunde enn det er i eget hjem… For valgene kommer alltid og ett sted må man legge listen. Noen ganger må man bare skjære gjennom og si at dette er bra nok, eller jo, dette ønsker jeg meg faktisk! Eller? Jo, sånn er det faktisk. Men det er en skjør balanse mellom ønsket og ideen om å tilbakeføre og det å leve i det.

Tolkbare spor

 

Fra enkel bungalowdør til tidsriktig dobbeltdør, var ett av grepene vi har tatt her på Hessland. Vi visste at døren som var her absolutt ikke var original. Inngangspartiet (farstugan) kom på begynnelsen av 1900-tallet, så vi valgte å sette inn en enkel dobbeltdør fra samme tid. Det hele ble mye penere, syns i hvert fall vi.

Vi velger å fjerne en helt utmerket trapp til fordel for en bratt trapp inne i et skap…! Joda, de aller fleste ville si det er rimelig håpløst og på grensen til fundamentalisme, men for oss var det en selvfølge. Vi fikk tilbake spisestuens proposjoner slik den hadde vært, fikk muligheten til å tilbakeføre et ildsted, nemlig en kakkelovn i hjørnet, fikk sperret en sekundær døråpning, fikk tilbake en opprinnelig døråpning mellom kjøkken og spisestuen… Kort sagt masse gode argumenter! Men – det er ikke akkurat det trappeskapet som sto der…. Men de spor vi fant i taket og på tømmeret på veggen sammen med naboens fantastiske originale trappeskap ga oss den dokumentasjonen vi trengte for å ta det valget vi tok.

Trappen gikk opp fra spisestuen tidligere, den sekundære døren inn til gruerommet skimtes bak
«Nytt» trappeskap på opprinnelig plass
Trappeskapet i Gruerommet ferdig malt og på plass…

Og kakkelovnen i spisestuen…? Vi vet faktisk ikke med sikkerhet at det var en kakkelovn som sto der! At det hadde vært et ildsted der, er det ingen tvil om. Og at det hadde stått i hjørnet er det heller ingen tvil om. Men var det en kakkelovn? Kanskje vi her tilbakeførte til noe vi ønsket oss? Vi kunne jo hatt en rørspis der. Men hadde, når sant skal sies,  mer lyst på en kakkelovn. Og da er det vel lov? Eller?

Her er døren inn til gruerommet sperret, og det skal opp en brannmur. Tydelig spor på gulvet!

Og hvordan ble det da med tetting av sekundær dør, gjenskaping av brannmur og oppsetting av kakkelovn. Funker det? Ja!

Her reiser skatten seg som en fugl Fønix
Ser unektelig litt nakent ut mot helt hvite vegger, men her kommer tapet etter hvert! Men hvilket?

Bort med 80-tallet!

Vi har gått helt kategorisk, og kanskje til det ekstreme vil noen si, inn for å fjerne 1980-tallets spor. Hvorfor det? Hovedgrunnen er enkel. Det passer ikke inn i dette huset. Det passer heller ikke inn i vårt ønske om å tilbakeføre til opprinnelsen, nemlig tilbake til slik huset så ut, eller kan ha sett ut, på begynnelsen av 1800-tallet. Det som har kommet til i huset vårt de siste 30-50 årene har frarøvet interiørene mye av deres originalitet. Det var utfôringer i alle retninger, med lag-på-lag både på gulvet, i tak og på vegger, plater av alle slag, spesielt mye sponplater. Alle flater ble glatte og kjønnsløse og de kunne sittet hvor som helst. Det var omtrent ingen overflater som kunne avsløre noe om datering eller originalitet i huset. Og helt personlig syns jeg ikke det var noe pent heller. Og ofte er jo akkurat det argument godt nok. Eller?

Med preg av 1980-tallet….
Litt mer i vår ånd – med preg av empiren

Pust med magen!

Det går stadig fremover. Eller? Her må vi jo faktisk noen skritt bakover for å gå noen skritt frem. Man må knuse noen egg for å lage en omelett, som det så kjekt heter…

Her «inspiseres» det;-)

Når man står midt oppi det og hele huset er en eneste stor byggeplass, så er det viktig å kunne puste med magen. Og ha en livlig fantasi;-) Det gjelder å klare å se for seg hvor fantastisk flott det kommer til å bli!

Say no more!
Og det begynner virkelig å ta form!
Deilige gamle mursteiner – lokalt produsert

Å bruke lokalt

Ekstra moro  er det å få tak i gammel lokalprodusert teglstein til flaten i grua. Nok en gang takket være et annet hus i nærheten som går en dyster skjebne i møte. Det skal rives og da er det jo flott å kunne bruke opp igjen det som er av gode materialer. Blant annet nydelig teglstein fra sent 1700- tidlig 1800-tallet.

Kasen – lokal produksjon av teglstein.

Litt her og litt der…

Nå har Pontus murer vært her en drøy uke. Alt som måtte gjøres om på gruen for å få på plass vel fungerende bakerovn og vedspis, er nå endelig ferdig. Nå gjenstår bare resten… Og han er godt i gang med det også. Det mures både her og der. Ny brannmur i kammerset, ny sokkel til jernovnen som skal inn der, ny brannmur i stuen og klargjøring av nye pipeløp i skorsteinen. Så joda, her gjelder det å puste med magen:-)

«Ny» Kakkelovn i stuen

I tillegg til det har vi tatt ned kakkelovnen i stuen da denne heller ikke fungerte… Den ligger nå merket og klar til å selges videre til nye eier. For den skal nemlig ikke opp igjen her! Nerder som vi er, så ønsker vi ikke å få opp igjen en kakkelovn fra tidlig 1900-tallet med tydelig jugendpreg her i vårt empirehus… Det hører til historien at vi vet med sikkerhet at den kun har stått her på Hessland i noen få år. Så nei, akkurat det historiske sporet ønsker vi ikke å ta vare på!

Denne tok vi pent ned
Sånn så det ut etter at kakkelovnen ble tatt ned
Og sånn ser det ut nå…

Vi valgte å utvide brannmuren noe på venstre side så det blir en symmetri. Den var veldig skjev i forhold til sokkelen tidligere uten at det var noen god forklaring på hvorfor. Så da syns jeg det var lov å gjøre det enda litt penere så den «nye» kakkelovnen kommer midt på brannmuren, og ikke sånn litt på snei…

En smugtitt på hva som skal opp…!

Jeg lover å skrive mye mer om kakkelovner! Både litt generelt og ikke minst om de vakre kreasjoner som kommer til å installeres her på Hessland!

 

Et himmelrike av farger

Den fargerike skatten er i hus! Etter noen måneder i spenning, fikk jeg endelig hentet et helt lite lager av gamle fargepigmenter. Mange i original emballasje og fantastisk flotte beholdere. For sånne som meg tilsier det at man får litt hjerteklapp når sånt gjennomgåes. Og det beste er at alt dette nå er mitt og skal både brukes i produksjon og stilles ut i butikk. I tillegg til at en del kommer til å kunne selges i butikken. Så joda, det er en skikkelig skatt!

Her finns det alt fra koboltblått til brent terra,  via zinobergrønt og zinkhvitt, engelsk rødt og ultramarin… Det ser ut til at de fleste av disse pigmentene er 50-70 år gamle, hvis ikke enda eldre. De er heldigvis blitt tatt veldig godt vare på av en hyggelig samler i Grebbestad som jeg kjøpte det av.

De er alle tørre og fine og originale forpakninger og beholdere er bevart. Heldigvis!

Limfarge og tapet

Og hva skal jeg med dette? Joda, nå skal vi rett og slett i gang med enda en liten utvidelse av virksomheten. Vi har ved flere anledninger tidligere trykket våre tapeter i limfarge, og tilbudet har i grunnen alltid vært der. Men jeg har ikke alltid selv blandet limfargen og heller ikke hatt tilgangen og muligheten – før nå. Og jeg gleder meg til å kunne tilby alle våre tapeter i limfarge i et bredere spekter enn tidligere.

Og det vil være mulig å kjøpe tørrpigment her i vår bygningsvernbutikk hvis man er på jakt etter det. Og jeg gleder meg vilt til å stille ut de gamle fine blikk- og treboksene de kom i!

Nå gjenstår det bare å lese seg opp på pigmentenes historie , brette opp ermene og begynne å brekke farger!

 

Jeg er dustete glad!

Å klare å føle på så ren dustete glede over at noen skarve gulvplank passer perfekt og ser ut som om de alltid har vært der… Da vet jeg at jeg kan stå inne for det Lars og jeg alltid har sagt: at vi er et ektepar som er over gjennomsnittet glad i og opptatt av gamle hus…! Og skikkelige nerder!

img_1984
Ser jo ut som om det alltid har vært der, jo!
img_1977
Og klart man bruker opp igjen den gamle spikeren;-)
img_1980
Bøyd spik rettes før bruk

Ambivalent

Og når man da i tillegg kjenner på all den sorg og lykke som jeg skrev om i forrige blogginnlegg ved at et hus har dødd for at vi skal kunne få denne muligheten, ja da er det en salig blanding følelser som strømmer gjennom meg!

Trappen under demontering i huset som skal rives
Trappen under demontering i huset som skal rives

Siden vi rev ned og tok med elementer og detaljer fra dette vakre huset som skulle dø, så har det bygget seg opp en hel liten haug av masse spennende og nyttig. Og det passet så himla godt med de veldig jordnære og konkrete utfordringene vi kom over her hjemme på Hessland.

Var det gamle gulvet under…?

Joda, vi visste at det ville bli en del utfordringer, men utfordringer har en egen evne til å ikke komme i hverken den farge eller fasong man forventer! Og ei heller her… Vi har hele veien visst at vi skulle ha kjøkken i et eget rom og ikke som en del av det store rommet med den digre grua. Og vi mistenkte at det var blitt gjort en del tull med gulvet i Gruerommet. Men man kan jo ikke vite hvilke skader som er før man plukker bort sekundære lag og sjekker. Gulvet her håpet vi skulle være inntakt. Men regnet ikke med det. Tidligere eiere har rett og slett skåret digre hull i et vakkert hvitskurt plankegulv fra 1823 med bord på mellom 17 og 24 cm…. Bare å skrive det gjør vondt! Og jeg kjenner at jeg blir skikkelig forbanna også!

Å komme til himmelen

Jeg var borte en kveld og kommer hjem og aner fred og ingen fare (noe som jeg burde lært at man ikke kan gjøre når man bor med Lars…). Åpner opp døren til Gruerommet og bråstopper! Kikker ned på gulvet og er i ferd med å besvime! Mot meg skinner det vakreste gulv! Ikke akkurat hvitskurt, men akk så vakkert! Med sine brede bord og deilige slitasje. Og det beste av det hele: det dekker så godt som hele rommet! Med unntak av der hvor rør har blitt lagt i gulvet(!) av tidligere eiere.

img_1959
Ikke akkurat hvitskurt nå, men hjelpemeg så vakkert!

Trappeskap i gruerommet – tilbakeføring på dokumentert grunnlag

Og; Herregud så glad jeg ble da  trappen kom på plass! Er det mulig å få det så vakkert…? Vi vet at det har vært et tilsvarende trappeskap akkurat på det stedet tidligere. Spor på vegger viser det tydelig og vi fikk det bekreftet av tidligere eiere som fjernet det på 1980-tallet. De satte inn en trapp rett opp fra spisestuen og åpnet opp for en dør fra Gruerommet inn til spisestuen. Disse grepene har etter vår mening rett og slett ødelagt mye for den opprinnelige romfølelsen i begge rommene. Vi tilbakefører trappeskapet fra Gruerommet, fjerner den nye i spisestuen og tetter igjen døråpningen slik at vi kan tilbakeføre med opprinnelig kakkelovn også her. Og vi åpner opp igjen døren som sitter i veggen fra det som blir rent kjøkken ut i spisestuen. Med andre ord, en ren tilbakeføring.

Og med en slik tilbakeføring så vil huset begynne å puste bedre, det blir sirkulasjon rundt husets hjerte, nemlig Gruerommet.

img_1986
Man ser tydelig spor etter hvor trappeskapet sto tidligere

img_2018       img_1974

Et stykke igjen før vi kan bruke den

Enn så lenge så leder den «nye» trappen rett opp i gulvet på Anna sitt rom… Noe hun syns er skikkelig stas, forøvrig! «Se mamma, det lyser opp fra trappa!» Hull måtte jo borres  for å få grep om hvor vi var;-)

Så vi må med andre ord tenke og gruble og planlegge skikkelig med hensyn til rominndelinger, trapper, vegger, dører osv i 2. etg… For det gjorde nemlig ikke de forrige eierne. Men lite trodde vel de at de solgte til skikkelige «tilbakeføringsfantaster»😉

Og som observante lesere ser, så er det ett og annet som gjenstår nede også;-) Taket for eksempel… Hm, der har vi et annet hodebry jeg kommer tilbake til…! En sikker ting er at vi i hvert fall ikke skal beholde det som er fremme nå!

Den enes død, den annens brød…

Et velbrukt, men veldig treffende ordtak når man driver med gamle hus og bygningsdeler. De siste ukene har vi kjent litt ekstra på akkurat dette. Et slitent og vakkert, men i vår verden akk så reddbart hus skal rives. Dette vakre huset skal dø. Men deler av det blir heldigvis tatt vare på og blir den annens brød. Bokstavelig talt. Det blir vårt brød.

img_0199     img_0200     img_1925

Alltid på jakt

Det startet med at kakkelovnen ble annonsert til salgs. Jeg pleier å si at uten kaffe og Finn.no, blocket.se  og andre tilsvarende sider på morgenen, så er ikke Lars til å snakke med;-) Og det har kommet utrolig mye spennende ut av det! Nå var det slik at vi trenger en kakkelovn, og meldte vår interesse. Da vi kom og skulle se på denne vakre ovnen ble vi lamslått av synet av resten av huset. Eier hadde alt søkt om rivningstillatelse og var absolutt ikke interessert i å ta vare på den gamle huset. Tomten er fantastisk og et nytt hus på samme grunn kommer. Trist ja, men vi er forskjellige og det skal man respektere.

Ambivalens

Det er med en ambivalent følelse en går rundt i et hus som man vet skal rives. Den største følelsen er regelrett sorg. Sorg over tapet av dette vakre kulturminnet. Vemodig å fjerne detaljer én etter én og etterlate et skall. Vissheten om at bygningen har utspilt sin rolle. Det eneste som egentlig veier litt opp for det hele er at noen elementer for lov til å leve videre og vil glede mange i generasjoner fremover.

SAMSUNG CSC
Mye historie i en velbrukt benkeplate

Lykken var stor!

Eieren hadde heldigvis såpass sansen at han syns det var synd at de gamle bygningsdelene og detaljene skulle gå tapt. Vi ble derfor enige om at vi kunne plukke det vi ønsket, til en gitt pris. Han var fornøyd og vi er lykkelige. Lykkelige over alle de fantastisk flotte og solide detaljer vi kunne hente ut og bruke andre steder. Stort sett kommer vi til å bruke det selv på våre egne prosjekter, men en god del blir nok allikevel tilgjengelig i vår lille bygningsvernbutikk.

SAMSUNG CSC
Ser ut som om vi driver loppis her;-)
SAMSUNG CSC
Perfekt trapp til vårt «nye» trappeskap
SAMSUNG CSC
Deilig slitasje!

Jeg får et «nytt» kjøkken av det!

Av det som ble plukket ut av dette vakre huset var det er en stor del nydelig gammel kjøkkeninnredning. Skap, benker, hyller. Alt med deilig original patina og akkurat det jeg lenge har vært på jakt etter. Vi skal nemlig gjøre ett av rommene nede om til et rent kjøkken. Og ikke et hvilket som helst IKEA eller Noremakjøkken her i gården, nei! Drømmen er å lage et kjøkken av gamle elementer. Og så skape et kjøkken som ser ut som om det har stått der i godt over hundre år. Som sagt tidligere: Ja, jeg er en skikkelig nerd!

SAMSUNG CSC
Fra vårt midlertidige kjøkken – gammelt bakstebord

Vi har over lang tid samlet inn elementer til dette drømmekjøkkenet. Vi har fått et bakstebord og en benk som sto hos naboen, funnet et gammelt matskap på loppis,  og med alt det vi fikk fra huset som nå skal dø, så tror jeg jammen vi er i ferd med å komme i mål…;-)

Så nå kjenner jeg absolutt på at gleden over at så mye kommer til nytte igjen er i ferd med å veie opp for den store sorgen jeg kjente på da vi demonterte og tok delene ut fra det vakre huset som skal dø.

 

 

Gull og gråstein

Finner man skatter av gull så finner man ofte mye gråstein. Og begynner man så smått å pirke borti tapetlag, plater, panel, bak lister osv., er sjansen stor for å finne enten gull eller gråstein. Eller begge deler som var tilfellet hos oss. Det er alltid morsommere å skrive om gullet man finner, men gråsteinen er også vesentlig! Det er jo den berømte balansegangen mellom solskinnshistorier og realitet. Så her kommer en liten gråsteinshistorie:-)

Råte!

(Skatt)Kammerset viste seg fullt av flotte tapeter, men også fullt av gammel råte… Midt på veggen i hjørnet var det i grunnen bare pulver igjen av tre omfar tømmer i hjørnet. Syndebukken er trolig det ufattelig vakre og store lønnetreet på utsiden. Treet er for lengst trimmet og utgjør ikke lenger noen trussel, men den har i mange år holdt godt på fuktigheten i veggen. Med det resultat at tømmeret i etasjeskillet var råttent (og det har vist seg senere at dette også gjaldt tak…).

Skaden var ikke av det våte og skumle slaget,  den var tørket ut for lengst. Tømmeret både under og over var friskt og fint og skaden hadde ingen praktisk eller funksjonell påvirkning på bygningen. Så hvorfor da bry seg med den? Tja, det har vel noe med at vi ikke helt klarer å bare gå forbi noe man vet man kan gjøre bedre. Her var det en smal sak for Lars å bytte ut de stokkene som var skadet med nytt virke. Det var forsåvidt enkelt da å få en hel frisk vegg uten en gammel skade. I tillegg til det så hadde hjørnet mistet mye av sin isolerende effekt, og med nytt virke kunne da dette bli “tett” og fint igjen.

Man blir jo revet med…

Og når man da allerede er på det innerste laget og det  hele ser ut som en byggeplass (med fint støv på de mest utrolige steder…), så kan man jo like gjerne fortsette! Etter at veggen var utbedret, blåste det allikevel friskt inn… Hm, trekk er jo en ting, men en annen sak er det når det fysisk blåser! Så da ble det litt mer pirking og det viste seg da at underlaget for det vakre tregulvet var litt lurvete, for å si det sånn. Et gulvbord innerst ble forsiktig løsnet på og fjernet, deretter merket Lars alle gulvbordene før han forsiktig fjernet dem. Og da det hele var av oppdaget vi at dette nok ikke kunne ha vært det opprinnelige tregulvet. For under gulvet ser man spor etter den gamle lemmen i gulvet ned til kjelleren. Dette hadde vi ikke oppdaget hvis vi ikke hadde lagt om gulvet!

Husk å merke skikkelig.

Etter at alle gulvenebordene møysommelig var merket og forsiktig tatt opp, fikk vi anledning til å se under og i tillegg isolere litt forsiktig langs veggene. Midten av gulvet hadde all den gamle stubbloftsleiren intakt og den lot vi ligge. Det finnes nesten ikke bedre isolasjonsmateriale! Så ikke fall for fristelsen til å kjøre trillebår lass på trillebår lass ut… Spar deg for en slitsom, tung og ufattelig støvete jobb – la stubbloftsleiren ligge! Langs med kistemuren ved veggene hos oss var det derimot ikke mye isolasjon å skryte av. Vi kunne fysisk se rett ut i hagen…! Her valgte vi å isolere kun der det var plass og la stubbloftet ligge igjen. I de aller største hullene ble det lagt inn en murklatt eller to (av svak kalkmørtel selvfølgelig). I tillegg la vi på en diffusjonsåpen vindsperre over hele gulvet med godt dekke et stykke  opp på veggen under gulvlisten. Trekk kommer nemlig ikke rett opp av gulvet eller tvers gjennom veggen, og heller ikke rett gjennom vinduer, men i overgangen mellom vegg/gulv og vegg/vindu osv.

Og for en forskjell!

Etter å ha fått på plass vindsperren merket vi umiddelbart en forbedring – det blåste ikke lenger! Og da gulvet kom pent på plass igjen, var det som å være i et helt annet rom. Noen enkle, men ekstremt effektive grep var tatt. Vi fikk et lunt og deilig rom samtidig som vi beholdt så mye av det originale som overhodet mulig. En antikvars motto og retningslinjer var intakte, og det fungerer godt i en såkalt moderne familie;-) Intet er vel bedre enn det?

Jeg fant, jeg fant!

Når det føles som rene julaften å finne gamle biter av papir, aviser og tapet i eget hjem… Ja, da vet man at man er litt nerd! Jeg innrømmer det gjerne!

SAMSUNG CSC
Her ser man mange lag av historie i veggene

Bort med 80-tallet! Vi visste at det var mye 1980-tall som måtte fjernes da vi overtok huset. Det var mye spon og mye såkalte stilkopier av tapeter her. Og som «Tapetdama» har jeg i grunnen liten eller ingen toleranse for helt greie løsninger hva gjelder tapet… Så her måtte forandringer til! Men at vi faktisk skulle finne noe bak alle plater er ingen selvfølge. Alt for mange ganger har jeg sett at man ikke finner det man ønsker.

Valgets kval Alle huseiere står før eller senere foran det berømte valget mellom å tilbakeføre til en tilstand slik det har vært, slik det kunne ha vært, eller slik det burde ha vært. Vi var forberedt på å tilbakeføre slik det kunne ha vært. Nå ser det ut til at vi kan tilbakeføre slik det faktisk har vært! Intet er bedre og mer spennende!

Glatte flater? Nei takk! Og hva var det da jeg fant som fikk hjertet mitt til å stoppe opp og som ga meg følelsen av Lottogevinst, julaften og bursdag på en gang? Jo, 10 lag med tapet! I kammerset! Hjemme hos meg selv!!! Under sponplater og tapet fra 80-tallet dukket det opp en fin og enkel 50-talls sak. Og da man kjente med hånden over denne flaten, så var den ujevn, buklete og myk… Men andre ord slik den skal kjennes ut for sånne som meg som håper på mange lag tapet under! Siste lag under sponplatene var, som sagt en fin 50-talls sak, og under der var det flotte representanter fra jugendstilen, ny-klassisimen, historismen og innerst sen-empiren. Og det er det innerste laget som var aller mest interessant for oss. Dette tapetet var klistret på et lag med papir rett på tømmer. Ikke noe uvanlig med det annet enn at dette papiret trolig har stått fremme en tid før tapetet kom opp. Grunnen til at jeg tror det er at det er akkurat en generasjon «for nytt» i forhold til husets opprinnelse fra 1823. Hva da? Eller hva så? I og med at vi fant akkurat dette tapetet, og vi faktisk syns det er vakkert, så er det med på å legge føringer for hva vi ønsker å bruke. Nå er vi selvsagt heldige og privilegerte som selv trykker historiske tapeter, så vi kan i grunnen velge fra øverste hylle… Men tro ikke at valget blir så mye lettere av den grunn! Jo flere valgmuligheter, jo vanskeligere er det ofte å ta et valg… Men med utgangspunkt i det vi fant, så blir det til en tilbakeføring av første lag tapet i dette rommet. Og jeg gleder meg til å lage det!

SAMSUNG CSC
Og dette er det innerste vi velger å tilbakeføre

Ta vare på så mye som mulig – alltid Når man finner mange lag tapeter så er det viktig at man ikke faller for fristelsen til å glatte det hele over og fjerne det for å legge et nytt underlag for ny tapetsering. Ved å gjøre det så fjerner man jo alle de historiske sporene som fikk mitt hjerte til å hoppe! Det er viktig å ha i bakhodet at det kanskje kommer en ny sprø antikvar om 100 år som vil få akkurat den samme fantastiske følelsen som jeg fikk da jeg fant denne skatten. Jeg vil ikke være den som fjerner den muligheten for fremtiden!

SAMSUNG CSC
Hun har voktet over tidligere eiere og vil fortsette å vokte fremover

Ideen om, og gleden over å se for seg hvordan denne bygningen så ut opprinnelig er drivkraften bak arbeidet vårt. Det er drivkraften også når vi jobber for andre, alt vi finner rundt om er med på å gi oss erfaring og bredde i fagkunnskapen. Erfaringer jeg gleder meg til å bruke videre, både hjemme og hos andre!