Historiske spor. Eller?

Så lenge jeg har holdt på med gamle hus, så har begrepet og bevisstheten om at man må ta hensyn til de ulike historiske sporene, vært et hett tema. For mer enn én gang har jeg spurt meg selv, og andre; må man alltid ta vare på alle historiske spor, alltid?

Det er ofte mange ulike historiske spor man kan følge…

For og imot…

Jeg har, og sikkert til dels med rette, blitt kalt en tilbakeføringsfantast. Joda, jeg er nok over gjennomsnittet glad i helhet og harmoni, rene stiler og ikke alt for mye blanding av nytt og gammelt. Jeg har en forkjærlighet for at man i et interiør kommer inn i en stil, en epoke. Og jeg er ikke en stor tilhenger av at alle de ulike spor i en bygning alltid skal måtte tas vare på. Hvorfor i all verden skal man ta vare på 1970-talls vinyltapeter i et 1700-talls hus…? Er det ikke bedre å rendyrke vinyltapetene i sitt rette element, nemlig i et hus fra 70-tallet? Og hvis man tar vare på alle historiske spor alltid, så blir den en salig blanding og bare rot igjen. Eller?

Motargumentene er sterke, klare og meget gode. Hvis man alltid fjerner historiske spor, så er det til slutt ingen historie å ta vare på. Det er nettopp de ulike sporene etter ulike stilepoker i en bygning som er med på å fortelle en historie. Nemlig historien om utvikling, modernisering, økonomi, personligheter, preget fra menneskene som har bodd i huset. Utrolige viktige spor å ta vare på for ettertiden. Eller?

Ingen fasitsvar! Men ønsket om…

Jeg har også alltid bedyret følgende; det finnes ikke fasitsvar! Og jeg holder fast ved det. Å si at man skal ta vare på alt; alltid – er feil. Men det er også feil å si at man i sin helhet skal tilbakeføre alt og dermed ikke ta vare på noe. Og hva skal man eventuelt tilbakeføre til? Hvor dokumentert er egentlig grunnlaget man baserer tilbakeføringene på? Tilbakefører man i ordets rette forstand? Altså en ren restaurering hvor man tilbakefører helt eller delvis til en tidligere tilstand? Var det virkelig slik? Eller tilegnes bygningen nye elementer, blir litt pyntet på, forfinet? Ubevisst ønsker man ofte at noe er både eldre og bedre enn det faktisk er… Ønsket om hvordan det kunne eller burde sett ut påvirker nok ofte ens handlinger, valg og dermed de tilbakeføringer som foretas.

Som jeg har skrevet tidligere, så er det som antikvar enklere å gi eksakte råd og holde seg til dokumentasjonen som forefinnes ovenfor en kunde enn det er i eget hjem… For valgene kommer alltid og ett sted må man legge listen. Noen ganger må man bare skjære gjennom og si at dette er bra nok, eller jo, dette ønsker jeg meg faktisk! Eller? Jo, sånn er det faktisk. Men det er en skjør balanse mellom ønsket og ideen om å tilbakeføre og det å leve i det.

Tolkbare spor

 

Fra enkel bungalowdør til tidsriktig dobbeltdør, var ett av grepene vi har tatt her på Hessland. Vi visste at døren som var her absolutt ikke var original. Inngangspartiet (farstugan) kom på begynnelsen av 1900-tallet, så vi valgte å sette inn en enkel dobbeltdør fra samme tid. Det hele ble mye penere, syns i hvert fall vi.

Vi velger å fjerne en helt utmerket trapp til fordel for en bratt trapp inne i et skap…! Joda, de aller fleste ville si det er rimelig håpløst og på grensen til fundamentalisme, men for oss var det en selvfølge. Vi fikk tilbake spisestuens proposjoner slik den hadde vært, fikk muligheten til å tilbakeføre et ildsted, nemlig en kakkelovn i hjørnet, fikk sperret en sekundær døråpning, fikk tilbake en opprinnelig døråpning mellom kjøkken og spisestuen… Kort sagt masse gode argumenter! Men – det er ikke akkurat det trappeskapet som sto der…. Men de spor vi fant i taket og på tømmeret på veggen sammen med naboens fantastiske originale trappeskap ga oss den dokumentasjonen vi trengte for å ta det valget vi tok.

Trappen gikk opp fra spisestuen tidligere, den sekundære døren inn til gruerommet skimtes bak
«Nytt» trappeskap på opprinnelig plass
Trappeskapet i Gruerommet ferdig malt og på plass…

Og kakkelovnen i spisestuen…? Vi vet faktisk ikke med sikkerhet at det var en kakkelovn som sto der! At det hadde vært et ildsted der, er det ingen tvil om. Og at det hadde stått i hjørnet er det heller ingen tvil om. Men var det en kakkelovn? Kanskje vi her tilbakeførte til noe vi ønsket oss? Vi kunne jo hatt en rørspis der. Men hadde, når sant skal sies,  mer lyst på en kakkelovn. Og da er det vel lov? Eller?

Her er døren inn til gruerommet sperret, og det skal opp en brannmur. Tydelig spor på gulvet!

Og hvordan ble det da med tetting av sekundær dør, gjenskaping av brannmur og oppsetting av kakkelovn. Funker det? Ja!

Her reiser skatten seg som en fugl Fønix
Ser unektelig litt nakent ut mot helt hvite vegger, men her kommer tapet etter hvert! Men hvilket?

Bort med 80-tallet!

Vi har gått helt kategorisk, og kanskje til det ekstreme vil noen si, inn for å fjerne 1980-tallets spor. Hvorfor det? Hovedgrunnen er enkel. Det passer ikke inn i dette huset. Det passer heller ikke inn i vårt ønske om å tilbakeføre til opprinnelsen, nemlig tilbake til slik huset så ut, eller kan ha sett ut, på begynnelsen av 1800-tallet. Det som har kommet til i huset vårt de siste 30-50 årene har frarøvet interiørene mye av deres originalitet. Det var utfôringer i alle retninger, med lag-på-lag både på gulvet, i tak og på vegger, plater av alle slag, spesielt mye sponplater. Alle flater ble glatte og kjønnsløse og de kunne sittet hvor som helst. Det var omtrent ingen overflater som kunne avsløre noe om datering eller originalitet i huset. Og helt personlig syns jeg ikke det var noe pent heller. Og ofte er jo akkurat det argument godt nok. Eller?

Med preg av 1980-tallet….
Litt mer i vår ånd – med preg av empiren

I de små detaljer…

Summen av detaljene danner helheten sies det. Og jeg er helt enig. Mitt liv dreier seg i all hovedsak om å se helheten i alt mylderet av detaljer. Noen detaljer snubler man over, andre tar man for gitt. Noen har jeg lært meg å se etter og andre glipper hver eneste gang. Sånn er det bare…

Dette er et praktisk lite innlegg om en detalj mange tar for gitt. Men også et innlegg med en liten moralsk snert;-)

Gammel og vakker flaggstangfot
Gammel og vakker flaggstangfot

Tradisjonelt symbol på dannelse

En vesentlig detalj i hvert fall jeg ofte tar for gitt er flaggstanga. Vi var så heldige at det faktisk fantes en flaggstang med en tradisjonell steinfot her på Hessland. Dette viktige og tradisjonelle symbolet. Symbol på tilhørighet, på historie, på kultur, på patriotisme, på dannelse. Når man begynner å bry seg med denne viktige detaljen, så finner man fort ut at nettopp dannelse er et stikkord i kunnskapen om flaggstang. For det er himla mange regler knyttet til bruken av denne! Flaggets størrelse, hva slags flagg, vimpel… Og ikke minst når det skal heises og når det skal fires…! Jeg må innrømme at jeg er en av de som faktisk irriterer meg over flagg som henger oppe til alle døgnets tider… Flagget kan være oppe når det er lyst og skal fires senest kl. 21,00. Så enkelt er det…

IMG_1082
Her henger vimpelen oppe

Og det er helt klare regler på hvor stort flagg du kan ha i akkurat din flaggstang! Så joda, her er det størrelsen det kommer an på… Men størrelsen må stå i forhold til høyden på mønet på huset kontra lengden på flaggstanga som igjen gir definisjonen på hvor stort flagg du kan ha. Dette kan til en viss grad lures ved plassering av flaggstanga i nedoverbakke fra huset, men ellers kommer det rett og slett an på størrelsen på huset;-) Jo høyere hus, og dermed lenger flaggstang, dess større flagg! Og dette vet jo dannede mennesker, eller hva?;-)

Men hvilket flagg?

Flaggstanga her på Hessland var, så vidt jeg klarte å regne ut, riktig i forhold til huset. Og dermed visste jeg (dannet som jeg er;-)) hvilken størrelse flagg vi skulle ha. Og det hjelper å Google;-) Og da kom vi til spørsmålet – hvilket flagg? Vi er nordmenn bosatt rett over grensen i Sverige… For oss var det et enkelt valg. Har vi valgt å bosette oss her og har en datter i Dagis, så er vi for svensker å regne. Så svensk flagg ble kjøpt inn og heist på «Alle flaggans dag», som tilfeldigvis faller på Lars sin bursdag:-)

Forberedelser

Men før vi kom så langt som til å heise vårt flagg, tok vi en grundigere kikk på den noget slitne trestanga i hagen… Den hadde sett bedre dager! Her var det bare å brette opp ermene og sette i gang med det grisete arbeidet. For ja, det er skikkelig grisete å sette i stand en flaggstang! I hvert fall når man velger å gjøre det skikkelig. Og med skikkelig så mener jeg linolje for alle penga – i alle ledd! Først innsmøring av linolje på selve treverket etter at dette er skrapt rent for gammel maling. Deretter kommer den virkelig grisete delen… Bland ekstra med linolje inn i linoljekitt og begynn å kna det inn… Slitsom og grisete jobb, men skrekkelig moro for unga! Når dette er godt knadd inn, så skal det males. Behøver jeg å understreke at det eneste saliggjørende her er å bruke linoljemaling…?

Det gnis og knas...
Det gnis og knas…

IMG_0703 IMG_0700

IMG_0706
Godt med litt hjelp:-)

Og når det er ferdig kan hele familien beskue det med stolthet når de står der klissete og svette. Det var verdt det! Å se den slitne gamle flaggstanga bli så god som ny. Med stolthet og tradisjon!

IMG_0709

Og i dette har jeg ikke nevnt ett eneste ord om hvordan vi fikk flaggstanga først ned og så opp igjen…. Stikkord: Kjerringa lå og dro… I enden av tauet inne på soverommet…! Jeg er himla glad for at dette ikke ble foreviget for ettertiden.