Oops…! We did it again…!

Jepp, nå har vi jammen gjort det igjen…. Kjøpt oss enda flere gamle rønner! «Dere er gærne!» sier de aller fleste rundt oss. Og joda, det er vi. Men det ligger alltid en form for logikk bak all spontaniteten. Tro det eller ei…

Denne gangen har vi virkelig gjort det grundig. Vi har flyttet tilbake til Norge. Funnet oss et vakkert og autentisk tun midt i skogen ved et vann. Her finnes det vi alltid har ønsket oss: fred og ro. Tunet er stort, det er ingen naboer, det ligger vakkert og lyst til med utsikt over skog, jorder og vann. I tillegg er det stappa fullt av gamle autentiske hus som trengs å reddes samt en diger låve hvor vi har plass til alt stæsjet vårt. Hva mer kan man vel ønske seg?

Og hvor er så dette tunet? Norge, ja. Nærmere bestemt Skjeggenes gård i Setskog i Aurskog-Høland kommune på Romerike (nedre Romerike for å være pinlig nøyaktig) i Akershus. Phu! Midt inne i Setskauen kan man også si:-)

Så nå har vi rett og slett flyttet, Anna har begynt i barnehagen her i Setskog og vi har brettet opp nye ermer og er i ferd med å bli skikkelig støvete – igjen. Vi opprettholder vårt firma Historiske Hus – selvfølgelig. Vi kommer til å ha alle våre verksteder i låven, og på sikt blir det bygningsvernbutikk her, i hvert fall på nett:-)

Men hva da med Hessland…??? Vi som var så happy over det vakreste empiretun rett over grensen i Sverige! Vi som har lagt ned så himla mange arbeidstimer, svette, glede og frustrasjon i det lille tunet… Hva nå? Og, ikke minst, hvorfor?

Hva nå er enkelt – vi går videre. Men hvorfor? Jo, Hessland ble for lite for oss. Vi hadde rett og slett ikke plass til alle våre prosjekter, våre ulike verksteder, våre lagre. Jeg har enda ikke fått pakket opp hele verkstedet mitt – fordi det ikke er plass! Vi visste det egentlig da vi kjøpte stedet, men ble fullstendig blendet av forelskelse da vi i en litt desperat situasjon for to år siden valgte å flytte over grensen. Jeg vil ikke kalle det et feiltrinn, men det kunne ikke bli værende sånn. Og uten mulighet for utvidelse, så måtte vi se oss om etter noe annet – noe større. Vi har lett lenge, både i Sverige og i Norge. Og nå i sommer kikket vi litt ekstra på en gård i Setskog som hadde ligget lenge ute til salgs, men som vi (eller rettere sagt jeg…!) ikke trodde ville være riktig for oss. Heldigvis overtalte Lars meg til å dra og kikke! Gi de dype skoger en sjanse!

Og hva skjer da med Hessland? Det blir solgt. Ikke nå med en gang, men til våren tenker jeg. Vi håper intenst at vi kan selge det til noen som er oppriktig glad i gamle hus og som kan ta vare på denne lille perlen videre! I mellomtiden skal vi ferdigstille de ulike prosjekter vi er i gang med så det blir helhetlig og fint til salg. Vi har vel alle vært utsatt for det å sette på plass den siste løse listen rett før visning…? Her er det litt mer enn en løs list, men fint blir det! På bildet ser du at vi blant annet har fått på plass flere gode kopi vinduer med gammelt glass som erstatning for pill råtne koblede vinduer fra 1980-tallet. Joda, det mangler lister;-)

Et annet betimelig spørsmål dukker også opp: Hva da med denne bloggen? Den blir lagt ned. Men jeg slutter jo ikke å blogge om bygningsvern av den grunn! Tvert i mot starter jeg med blanke ark på ny blogg som vil være under vår nettside og heter: http://historiskehus.no/blogg

Må jo fortsette å skrive om våre «gamle rønner», alle våre ville prosjekter og spennende hverdag med gamle hus! Og jeg håper jo at du vil følge med videre på nye eventyr og la deg inspirere!

 

Historiske spor. Eller?

Så lenge jeg har holdt på med gamle hus, så har begrepet og bevisstheten om at man må ta hensyn til de ulike historiske sporene, vært et hett tema. For mer enn én gang har jeg spurt meg selv, og andre; må man alltid ta vare på alle historiske spor, alltid?

Det er ofte mange ulike historiske spor man kan følge…

For og imot…

Jeg har, og sikkert til dels med rette, blitt kalt en tilbakeføringsfantast. Joda, jeg er nok over gjennomsnittet glad i helhet og harmoni, rene stiler og ikke alt for mye blanding av nytt og gammelt. Jeg har en forkjærlighet for at man i et interiør kommer inn i en stil, en epoke. Og jeg er ikke en stor tilhenger av at alle de ulike spor i en bygning alltid skal måtte tas vare på. Hvorfor i all verden skal man ta vare på 1970-talls vinyltapeter i et 1700-talls hus…? Er det ikke bedre å rendyrke vinyltapetene i sitt rette element, nemlig i et hus fra 70-tallet? Og hvis man tar vare på alle historiske spor alltid, så blir den en salig blanding og bare rot igjen. Eller?

Motargumentene er sterke, klare og meget gode. Hvis man alltid fjerner historiske spor, så er det til slutt ingen historie å ta vare på. Det er nettopp de ulike sporene etter ulike stilepoker i en bygning som er med på å fortelle en historie. Nemlig historien om utvikling, modernisering, økonomi, personligheter, preget fra menneskene som har bodd i huset. Utrolige viktige spor å ta vare på for ettertiden. Eller?

Ingen fasitsvar! Men ønsket om…

Jeg har også alltid bedyret følgende; det finnes ikke fasitsvar! Og jeg holder fast ved det. Å si at man skal ta vare på alt; alltid – er feil. Men det er også feil å si at man i sin helhet skal tilbakeføre alt og dermed ikke ta vare på noe. Og hva skal man eventuelt tilbakeføre til? Hvor dokumentert er egentlig grunnlaget man baserer tilbakeføringene på? Tilbakefører man i ordets rette forstand? Altså en ren restaurering hvor man tilbakefører helt eller delvis til en tidligere tilstand? Var det virkelig slik? Eller tilegnes bygningen nye elementer, blir litt pyntet på, forfinet? Ubevisst ønsker man ofte at noe er både eldre og bedre enn det faktisk er… Ønsket om hvordan det kunne eller burde sett ut påvirker nok ofte ens handlinger, valg og dermed de tilbakeføringer som foretas.

Som jeg har skrevet tidligere, så er det som antikvar enklere å gi eksakte råd og holde seg til dokumentasjonen som forefinnes ovenfor en kunde enn det er i eget hjem… For valgene kommer alltid og ett sted må man legge listen. Noen ganger må man bare skjære gjennom og si at dette er bra nok, eller jo, dette ønsker jeg meg faktisk! Eller? Jo, sånn er det faktisk. Men det er en skjør balanse mellom ønsket og ideen om å tilbakeføre og det å leve i det.

Tolkbare spor

 

Fra enkel bungalowdør til tidsriktig dobbeltdør, var ett av grepene vi har tatt her på Hessland. Vi visste at døren som var her absolutt ikke var original. Inngangspartiet (farstugan) kom på begynnelsen av 1900-tallet, så vi valgte å sette inn en enkel dobbeltdør fra samme tid. Det hele ble mye penere, syns i hvert fall vi.

Vi velger å fjerne en helt utmerket trapp til fordel for en bratt trapp inne i et skap…! Joda, de aller fleste ville si det er rimelig håpløst og på grensen til fundamentalisme, men for oss var det en selvfølge. Vi fikk tilbake spisestuens proposjoner slik den hadde vært, fikk muligheten til å tilbakeføre et ildsted, nemlig en kakkelovn i hjørnet, fikk sperret en sekundær døråpning, fikk tilbake en opprinnelig døråpning mellom kjøkken og spisestuen… Kort sagt masse gode argumenter! Men – det er ikke akkurat det trappeskapet som sto der…. Men de spor vi fant i taket og på tømmeret på veggen sammen med naboens fantastiske originale trappeskap ga oss den dokumentasjonen vi trengte for å ta det valget vi tok.

Trappen gikk opp fra spisestuen tidligere, den sekundære døren inn til gruerommet skimtes bak
«Nytt» trappeskap på opprinnelig plass
Trappeskapet i Gruerommet ferdig malt og på plass…

Og kakkelovnen i spisestuen…? Vi vet faktisk ikke med sikkerhet at det var en kakkelovn som sto der! At det hadde vært et ildsted der, er det ingen tvil om. Og at det hadde stått i hjørnet er det heller ingen tvil om. Men var det en kakkelovn? Kanskje vi her tilbakeførte til noe vi ønsket oss? Vi kunne jo hatt en rørspis der. Men hadde, når sant skal sies,  mer lyst på en kakkelovn. Og da er det vel lov? Eller?

Her er døren inn til gruerommet sperret, og det skal opp en brannmur. Tydelig spor på gulvet!

Og hvordan ble det da med tetting av sekundær dør, gjenskaping av brannmur og oppsetting av kakkelovn. Funker det? Ja!

Her reiser skatten seg som en fugl Fønix
Ser unektelig litt nakent ut mot helt hvite vegger, men her kommer tapet etter hvert! Men hvilket?

Bort med 80-tallet!

Vi har gått helt kategorisk, og kanskje til det ekstreme vil noen si, inn for å fjerne 1980-tallets spor. Hvorfor det? Hovedgrunnen er enkel. Det passer ikke inn i dette huset. Det passer heller ikke inn i vårt ønske om å tilbakeføre til opprinnelsen, nemlig tilbake til slik huset så ut, eller kan ha sett ut, på begynnelsen av 1800-tallet. Det som har kommet til i huset vårt de siste 30-50 årene har frarøvet interiørene mye av deres originalitet. Det var utfôringer i alle retninger, med lag-på-lag både på gulvet, i tak og på vegger, plater av alle slag, spesielt mye sponplater. Alle flater ble glatte og kjønnsløse og de kunne sittet hvor som helst. Det var omtrent ingen overflater som kunne avsløre noe om datering eller originalitet i huset. Og helt personlig syns jeg ikke det var noe pent heller. Og ofte er jo akkurat det argument godt nok. Eller?

Med preg av 1980-tallet….
Litt mer i vår ånd – med preg av empiren

Hva har skjedd siden sist?

Føljetonger må følges opp. Det ligger liksom i ordet… Så her kommer en liten oppdatering på hva som har hendt den siste tiden.  Mye har skjedd de siste ukene, selv om det kjennes ut som en evighet å vente på at det blir ferdig!

Både en og to murere forsvinner nesten opp i grua!

Lykken var jo stor her da murer´n kom og satte i gang det hele. Og det kommer til å bli en lykkelig slutt på det hele også, det er jeg sikker på! Veien frem dit derimot, er en tålmodighetsprøve…;-)

System i kaoset…? Og hvordan skal dette ende?

Mye har blitt gjort!

Gruerommet med flytting av vedspis, reparasjon og gjenåpning av bakerovnen, pussing av ny gruehette. Jo, det er ferdig. Og det samme er branmuren og rør opp i pipa fra braskaminen i kammerset. Brannmurene i både stuen og spisestuen er ferdige også… Og det samme gjelder monteringen av en av de to vakre gamle kakkelovnene! Så joda, her skjer det saker og ting!

Nesten litt nedslående å se på…
Man må visst knuse noen egg for å lage omelett;-)

Perfect imperfection

Å sette opp en brukt kakkelovn med et par hundre år på baken, er ikke gjort i en håndvending. Det er liksom ikke bare å slenge den sammen eller å kjøpe en ny kakkel hvis den ene mangler eller er «for skjev». Det er her håndverket og tålmodigheten virkelig kommer frem og settes på prøve. De gamle kaklene er laget for hånd. Alle perfekte i sin sin form, ingen av dem like. De er skjeve, de er ujevne, de er gamle. Og de skal få komme til glede og nytte igjen, med litt kjærlighet. Akkurat denne har ligget nedpakket siden 1969, i alle fall hvis vi skal la datoen på avisene de lå nedpakket i, stå for dateringen. Det er på tide å gi den nytt liv.

Dette skal bli vakkert lissom…?

                     

Rosa brannmur…

Hvorfor valgte vi rosa brannmur? Jo, vi undersøkte rundt i området og fant at veldig ofte var brannmuren malt i samme farge som veggen (eller også sjokkerende ofte tapetsert…). Og i og med at vi hadde funnet akkurat denne rosafargen på selve brannmuren, eller rettere sagt i overgangen mellom mur og vegg, så var det et naturlig valg. Å ha dekorerte brannmurer er stor tradisjon i Norge, om enn ikke særlig utbredt før på slutten av 1800-tallet, men allikevel. Her i Sverige er det veldig sjeldent med dekor på brannmurer. Nok en spennende ulikhet mellom de to naboland som det er viktig å feste seg ved.

                          

 

Ja, det er faktisk vakkert før det vakses til og med!

Men den som venter på noe godt… Joda, gammelt og slitt uttrykk, men akk så relevant! For det er virkelig verdt det! Nå gjenstår det bare å få på plass den andre kakkelovnen i spisestuen. Og ikke minst nedvaskingen… Blir vel bra til påske kanskje? Jammen bra påsken kommer sent i år;-)

 

Et himmelrike av farger

Den fargerike skatten er i hus! Etter noen måneder i spenning, fikk jeg endelig hentet et helt lite lager av gamle fargepigmenter. Mange i original emballasje og fantastisk flotte beholdere. For sånne som meg tilsier det at man får litt hjerteklapp når sånt gjennomgåes. Og det beste er at alt dette nå er mitt og skal både brukes i produksjon og stilles ut i butikk. I tillegg til at en del kommer til å kunne selges i butikken. Så joda, det er en skikkelig skatt!

Her finns det alt fra koboltblått til brent terra,  via zinobergrønt og zinkhvitt, engelsk rødt og ultramarin… Det ser ut til at de fleste av disse pigmentene er 50-70 år gamle, hvis ikke enda eldre. De er heldigvis blitt tatt veldig godt vare på av en hyggelig samler i Grebbestad som jeg kjøpte det av.

De er alle tørre og fine og originale forpakninger og beholdere er bevart. Heldigvis!

Limfarge og tapet

Og hva skal jeg med dette? Joda, nå skal vi rett og slett i gang med enda en liten utvidelse av virksomheten. Vi har ved flere anledninger tidligere trykket våre tapeter i limfarge, og tilbudet har i grunnen alltid vært der. Men jeg har ikke alltid selv blandet limfargen og heller ikke hatt tilgangen og muligheten – før nå. Og jeg gleder meg til å kunne tilby alle våre tapeter i limfarge i et bredere spekter enn tidligere.

Og det vil være mulig å kjøpe tørrpigment her i vår bygningsvernbutikk hvis man er på jakt etter det. Og jeg gleder meg vilt til å stille ut de gamle fine blikk- og treboksene de kom i!

Nå gjenstår det bare å lese seg opp på pigmentenes historie , brette opp ermene og begynne å brekke farger!

 

En drøm ble til virkelighet

Noen av dere har sikkert lest dette før… Men jeg er i ferd med å overføre bloggen til en ny plattform, og har rett og slett ikke lyst til å slette de få innlegg jeg har laget tidligere! Så derfor kommer denne i «reprise»:

IMG_3616

IMG_3612

Selv om vi har visst om dette lenge og ventet, og ventet… Så må vi fremdeles klype hverandre litt i armen når vi går rundt på vårt nyervervede vakre empiretun. Stort nok for vår lille familie som består av meg, Victoria, min mann Lars og vår lille datter Anna, samt våre to tenåringer som kommer så ofte de kan. Det er akkurat passe stort og med masse muligheter til å drive med akkurat det vi elsker høyest; nemlig å jobbe for og med gamle hus. Som praktiserende antikvarer med eget firma, Historiske Hus – Hessland Byggnadsvård (www.historiskehus.no), var det avgjørende å finne noe som egnet seg for vår profil og virksomhet. Låven (ladugården) er stor nok til både Lars sitt verksted hvor han driver med vindusrestaurering (renovering av fönster) og annet innen restaurering av bygninger og møbler, mitt tapetverksted for håndtrykte historiske tapeter, lager og arbeidsplass for veteranbiler og gamle trebåter, og på sikt muligheten for en bygningsvernbutikk. Ja, vi er i himmelriket her på Hessland!

SAMSUNG CSC
Verksted i låve samt hønsehus!
SAMSUNG CSC
Huset sett fra tunet vårt

Det er ikke gjort i noen form for håndvending å flytte på seg. Og i hvert fall ikke til et annet land! Selv om det kun er et drøyt kvarter til grensen til «gamlelandet», så er det allikevel i et annet land. Og hit måtte vi altså for å finne vår drøm. Vårt eget drømmetun i vakre Västra Götaland i Bohuslän. Tunet ligger i Lur, Tanums kommun, like utenfor Strömstad. Vi kjørte forbi her for noen år siden og tenkte WOW, for en vakker plass! Og at denne vakre plassen nå faktisk er vår er bare ufattelig!

Denne bloggen blir skrevet på norsk. I redsel for å dumme meg helt ut, så vil jeg ikke forsøke å skrive på svensk… Men noen norske ord vet jeg av erfaring at ikke alltid er like selvfølgelige for svensker, så jeg kommer til å sette en del i parentes;-) Så da er dere advart!

Jeg vil påstå at vårt drømmetun består av alle antikvarers drøm. Som antikvar ønsker man seg alltid noe urørt, noe autentisk. Eller noe som det er mulig å tilbakeføre. Og det siste ble vår virkelighet. Et lite tun med hovedhus fra 1823, stor fin låve (ladugård) hvor vi kan ha våre verksteder, hønsehus, drivhus og lekestue for vår lille Anna på snart fire år. Joda, det har blitt gjort mye rart her siden 1823… Og en helt og holden tilbakeføring er verken ønskelig eller gjennomførbar. Vi er, selv om noen kanskje vil bestride det, en moderne familie med moderne krav. Vi vil selvsagt ha både et praktisk kjøkken, bad og vaskerom… Og hvordan går man da frem når man ønsker å tilbakeføre til 1823? Jo, man går forsiktig frem!

Jeg har holdt mange foredrag hvor jeg proklamerer viktigheten av å lage en «Husbok»! Bli kjent med huset ditt før du setter i gang med de store grepene! Bo der en vinter før du eventuelt etterisolerer! Men det er faktisk lettere sagt enn gjort når man endelig kommer inn i drømmehuset og har alle muligheter foran seg… Og med en mann som er av et helt annet kaliber enn noen andre jeg kjenner, så er det vanskelig å stoppe! Da er vi heldige som har den erfaringen vi har med rådgivning ovenfor andre, med erfaring på hva man kan finne og hvordan man bør gå frem. Den erfaringen er det deilig å kunne bruke på seg selv:-) Og denne erfaringen har jeg lyst til å dele med dere i denne bloggen.